Snurre og surre

Oppdatering paa bloggen har gaatt lit tregt til tider, men det er bare for aa tilpasse den lokale levemaaten. Som jeg skrev i forrige blog; please don't rush.

Naar vi var i Champasak (den byen som var litt vanskelig aa skrive navnet paa) kom vi i prat med en lokal ung man som jobbet i turistinfoen. Eller, rettere sagt, Tina kom i prat med han mens jeg tittet pa vaert eneste bilde og leste alt de hadde om templene i omraadet. Ikke alle deler alle interesser til samme nivaa.

Ihvertfal, denne personen i infoen fortalte om sticky rice. Sticky rice er saavidt meg bekjent vanlig ris, men det tar veeeeldig lang tid aa lage og etter at man har spist det blir man lit daff... I Laos er sticky rice mye mer vanlig enn steamed ris. Foeler at jeg kan se et moenster.

Men, uansett. Siden sist mail har vi bla tilbragt flere dager i Savannakhet, i Laos. Hvem som leser paa den blogen her (om noen..) vet jeg ikke siden nesten ingen kommenterer (bitter undertone, men med smil), men derfor vet jeg heller ikke hvor de forskjelige kommer fra. Det jeg skal fram til er at jeg kunne se en liten likhet melom Savannakhet og Fredrikstad. Hvis man staar omtrent paa tollbodplassen og ser over mot Gamlebyen ser man over Glomma med Isegran i hoeyre sidesyn. I Savannakhet kan man gaa langs med Mekong, ta en oel paa promenaden, se over Mekong River til Thailand med en liten oey(vet ikke hva det heter) i sidesynet. Kjente en liten klump hjemlengsel... Og naa som jeg skriver kommer den igjen.

Fra Savannakhet kjoerte vi buss i omtrent 10 timer til Hue (med apostrof, men hvem vet hvor den er..) i Vietnam. Hue hadde ogsaa en Gamleby aa by paa, akkurat slik som Fredrikstad, men uten sammenligning foroevrig. Hadde et par rolige netter og hentet nye krefter. Naar vi ankom Hue foelte jeg at vi hadde tatt et kjempesteg naermere Norge. Litt rart med tanke paa at vi kjoerte oestover, men samtidig er det her siste stooore land foer vi er hjemme. Ja, det er fortsatt lenge til men vi er ferdig med to stoore etapper. Australia og Laos.

Naa befinner vi oss i en liten by litt lengre soer, i Hoi An. Vi er begge enig om at det er mye mere penger i omloep i Vietnam enn i Laos. De to byene vi har vaert i saa lang har begge hatt nesten vestlige trekk, sammenlignet med Laos, og vi bor naa paa vaart foerste sted med basseng. Det er kun 6 meter langt, men et langt steg i vestlig retning. Stedet vi bor har gratis internett, noe som kanskje kommer til syne i lengden av den bloggen her, men som ogsaa kommer til stor hjelp i kommende oppgaveskriving.

For aa finansiere deler av den reisen her har jeg elsk/hat forhold til min venn Laanekassen. Laanekassen forventer at man studerer, og det er akkurat det jeg gjoer. Jeg tar fag paa UiB, og i et av fagene er det en obligatorisk oppgave som skal leveres om en uke. Oppgaven ble lastet ned for noen timer siden og tankene har begynnt aa snurre. Det skal kun vaere 500-700 ord saa forhaapentligvis snurrer jeg meg ikke helt bort. Skal ikke nekte for at denne oppgaven kan vaere en bidragsyter til lengden av blogen. Snurre og surre er to ganske saa like ord.

Please Don't Rush

Den lange hjemreisen vaar har naa foert oss til Vientiane, hovedstaden i Laos. Faktisk har vi allerede vaert her i fire netter og tar bussen videre til Pakse senere idag.

Dagene i Vientiane har vaert rolige. Det offisielle navnet paa Laos er Lao PDR, og det spoekes ofte med at PDR staar for 'Please Don't Rush'. Sightseeingen har vaert tilpasset dette tempoet.

En ting som kommer bedre frem i Vientiane enn i Luang Prabang er at franskmennene satt med makten i en periode. Hva er vel mer naturlig enn aa lage en liten kopi av triumsbuen midt i soeroest-Asia?

(her skal det vaere et bilde, men internettet foelger samme motto... 'Please Don't Rush'...)

Naar man snakker om templer er det et som staar frem som det stoerste. Angkor Wat i naerheten av Siem Raap. For det geografisk interesserte kan det nevnes at Siem Raap er i Cambodia, og der er jo ikke jeg. Jeg er i Laos, saa da faar jeg noeye meg med lillebroren for denne gang. Tempelet var en del av samme rike, men er ikke like stort. Det er dette vi skal besoeke naa snart, i Pakse.

Siden jeg er en aerlig figur (innimellom) kan det nevnes at tempelet egentlig er i en liten by utenfor Pakse, men det navnet er saa vanskelig aa skrive...

Beste hilsen fra Laos

PS: Naar jeg var i Luang Prabang red jeg en 45 aar gammel dame. Jeg tror hun likte det for hun viftet med oerene. Smaapraten ble saa som saa siden hun bare kunne Lao og elefentsk, men hun fikk litt bananer og alle var glade.

PS2: Paa timeanddate.com staar det at der er 'extremely hot' i Vientiane. Er cirka 41 grader. Kanskje ikke saa rart med PDR som motto?

Minner for livet

Be en person ramse opp de fem stoerste begivenhetene i sitt liv, og uten aa site med fakta foeler jeg at materialistiske hoydepunkter kan ta seg en bolle.

Ja, naar man faar den foerste loenningen i droemmejobben foeler man gjerne en tilfredshet, og nekter ikke for at jeg ser fram til den dagen, men naar den opp til topp fem? Er det den dagen du faar akkurat det du oensker deg du er lykkeligst?

Idag landet vi i Luang Prabang i Laos. En ny verden og en ny kultur som slaar imot deg. Flyplassen besto av ett hus. Vi hadde tre nestenulykker, sett med norske oeyne, med taxien fra flyplassen til hotellet. Etter at vi hadde fyllt magen med litt mat fant vi en trapp. En lang trapp som foerte oss langt opp i fjellet med utsikt utover hele omraadet. Paa toppen mistet jeg pusten. Ikke av trappen, men av utsikten...

"Its not every breath you take, its every moment that takes your breath away..."

Litt som gratis sjokolade

Innimellom hente det at det ble noen lange dager paa universitetet i Adelaide. Dette var selvfeolgelig fordi det var saa morsomt aa leke med de andre studentene paa campus og absolutt ikke fordi det var en oppgave som skulle inn dagen etterpaa. Selvfoelgelig.

Rundt omkring paa UniSA campus er det strategisk plassert sjokolademaskiner av den skikkelige sorten. Den typen der all sjokoladen er plassert bak en glassvegg, akkurat som inne i et akvarium. Man legger paa penger og bestemmer type sjokolade med et valg av bokstaver og tall. Bokstav 'F' for den sjette hyllen og tall '3' for den tredje sjokoladen paa den hyllen. Nar man trykker paa den tall-og-bokstav-kombinasjonen man vil ha saa snurrer noe rundt og sjokoladen detter ned til aapningen, og her ligger spenningen; man maa velge den sjokoladen som gir mest sannsynlighet for at det faller ned en ekstra! En som man ikke betaler for og som smaker mye bedre enn alle de andre!

Jeg fikk gratis sjokolade en gang i loepet av studietiden i Adelaide.

Naa sitter jeg i Brisbane. Hostellet vi bor paa er maa vaere et av de billigste i byen, og kvaliteten er deretter. Man faar ikke hva som helst for 17 australske dollar natten (omtrent 85 kroner)! Derfor sitter jeg paa internett paa nabo-hostellet...

Byen Brisbane er fin. Rett og slett. Mye moderne, noe gammelt, en daesj historie, ikke saa altfor som skjer paa engang, men alt i alt fint. Brisbane er en by jeg kunne tenke meg aa komme tilbake til, til og med anbefale studier i, og jeg foeler at jeg vet litt hva jeg snakker om.

I dag sendte jeg et postkort med et kart over Australia til Norge. Paa kartetvar de fleste storre byene var plassert. Sydney og Melbourne er jo en selvfoelge, men ogsaa mer ukjentre steder som Albany og Esperance var med. Planen var aa markere hvor jeg har vaert, men resultatet ble det motsatte. Jeg markerte tre steder paa fastlandet og satt en ring rundt Tasmania. De tre metropolene vi har hoppet over er Newcastle, Rockhampton og Wyndham. Man rekker ikke over alt.

Vi har opplevd mye, men har ogsaa mye aa se fram til. Imorgen flytter vi til et nytt hostell, et forhaapentligvis uten mus. Paa torssdag sier vi adjoe til Australia og vender nesen til Laos. En ny verden full av nye muligheter.

Na begynner sjokoladefoelelsen aa gi seg. Jeg har som sagt sittet paa internett hos nabo-hostellet og har nesten opplevd sjokoladesmak paa tungen. Jeg kjoepte et kort som gav meg en time internett. Naar timen var ferdig, og jeg ikke var halv-ferdig, lukket explorer seg og jeg reiste meg for aa kjoepe nytt kort. Naar jeg gaar mot kort-mannen ser jeg at pc'en ikke skrur seg av som den skal. Jeg har fatt to sjokolader. Jeg har faatt ekstra internett som varer evig! Naa har jeg sittet her i to ekstra timer med sjokoladefoelelse pg internett og innsett at det er utrolig hva en blir lei.

Jeg tror spenningen om aa kanskje faa en ekstra sjokolade er en bedre opplevelse enn aa faktisk faa en, selv om det kan smake godt.

Cairns - En kjedelig action-film

Selv de mest spennede filmer inneholder scener som kan utelukkes, eller bedre, erstattes av andre.

Naa er vi i Cairns. Egentlig et spennende sted med mange mulige aktiviteter, men ingenting som faller i smak. For aa viderefoere film-metaforen saa sitter hovedpersonen naa i en skyttergrav og spiser frokost. Det er masse som skjer rundt han eller henne, men selve handlingen for oyeblikket er redusert til valget mellom corn flakes eller det litt sunnere all-braun-tingen, som egentlig ikke smaker noe godt, men som blir spiselig med litt syltetoy.

Misforstaa meg rett; vi mistrives ikke, men for oyeblikket befinner vi oss i Cairns. Det er det. I perioden mellom dette og forrige innlegg har vi vaert paa seiltur paa Whitsundays, hatt et par-tre avslappende dager paa Magnetic Island og tilbragt tid med vaar gode venn Aksel i Townsville.

Det er spesielt det siste punktet som burde vart lengre. Pga utloep av student-kort og derfor dyrere tog-reise ble utreisen fra Townsville til Cairns fremskyndt. I etterkant kan kan jeg si at dette var feil avgjorelse. Tiden i Townsville, og omkringliggende omraader var blant den beste i Australia, men naa er vi i Cairns.

Jeg maa nok engang understreke at vi ikke mistrives, det var bare bedre i Townsville og vi reiste videre paa feil grunnlag. Cairns er som vi fryktet: en by full av backpackere og fungerer som en pit-stop. Byen i seg selv ble sett paa som doed helt frem til sent 60-tall. Foerst da kom man paa at man kunne utnytte omraadene rundt til turisme mm. Inne i byen fester man foer man reiser ut paa en eller annen ekskursjon dagen etter. Det er mange turer med og uten overnatting til baade krokodilleparker, regnskog og korallrev og velge mellom. Men, som nevnt tidligere, det er laget for turisme og prisen blir selvfolgelig deretter. "Betal sjelen og bli med paa baattur til revet med 300 andre og tilbring en nydelig dag i koe".

Det hele koker ned til at i Cairns kan man bruke mye penger. Vi sparer oss heller til Asia der vi kan faa det billigere og bedre. Cairns er en by vi forlater om to dager (06:00, 6. august) og jeg kommer ikke tilbake foer jeg har altfor mye penger og overhodet ikke vet hva jeg skal bruke dem paa. Her er utvalget stort, men flertallet er turistfeller.

Dette ble en litt negativ blogg og det var overhodet ikke meningen. Vil trekke frem tiden vi hadde i Townsville-omraadet for aa fa en positiv avslutning paa det hele.

Nar vi ankom Townville reiste vi direkte videre til Airlie Beach. Dagen etter var vi booket inn pa en seilbaat som tok oss med paa en tur rundt mellom oeyene og strendene i omraadet. Dette omraadet, som heter Whitsundays, bestaar av 74 smaa og store oeyer der noen av strendene er som hentet ut av eventyr.

Vi tilbragte to netter paa baaten og hadde en veldig sosial og fin tur. To av de vi moette paa baaten, Xav(ier) og Ash(ley) henger vi fortsatt sammen med i Cairns.

Tilbake i Townsville moette vi vaar venn Aksel og sammen med noen av hans venner dro vi til Magnetic Island, en 20 minutters fergetur fra Townsville. Aksle og gjengen ble en natt, men jeg og Tina moette opp med nevnte Xav og Ash og tilbragte ytterligere to netter paa oeya.

Naar vi kom tilbake til Townsville slappet vi av som Aksels gjester i tre dager. Townsville er ikke verdens navle, men absolutt et sted jeg kunne tenke meg aa studere i ett semester. Rolig og studentvennlig med et deilig klima.

Om noen dager reiser vi som sagt videre til Brisbane. Forhaapentligvis er hovedrollen i filmen vaar ferdig med aa spise frokost. Om valget ble corn flakes eller all-braun vites ikke, men helten er klar for nye utfordringer. Om det blir en hesblesende biljaktscene tviler jeg paa, men jeg haaper ihverfall vi kommer oss opp av skyttergraven og finner litt mer action.

Stor hilsen fra down under!

PS: Vet at Tina sitter paa en pc rett ved og skriver paa sin blog. Har ikke lest det enda, men resultatet kan leses her.

Couchsurfing

Foerste stopp paa reisen oppover ostkysten blir gjort i Sydney. Den storste byen i Australia og en av de mest kjente pa hele planeten. Det skrytes jevnlig, av australere, av hvor mange som onsekr aa besoke denne byen og oppleve hva den har aa by paa.

For oss var det ikke bare byen i seg selv om var spennende, men ogsaa hvordan vi skulle bo. For forste gang skulle vi 'couchsurfe' - surfe paa sofa. I tre neter har vi sovet paa et gjesterom i huset til Joe. Joe er en totalt fremmed som vi motte gjennom couchsurfing.org, som tok oss inn i sitt hus og som naa er vaar venn.

Paa toppen av det hele har vi faat lov til aa bo hos Joe hele tiden vi skal vare i Sydney. En hel uke, altsaa til neste tirsdag.

Couchsurfing anbefales paa det sterkeste til alle de reiselystne der ute!

Beklager kebab-norsken, men jeg er lat og har daarlig tid, sa da blir det sann. Far prove aa gjore det bedre en annen gang... ;)

Nedtelling

Nå er det under 30 timer til vi sitter på flyet på vei bort fra Adelaide og dette er den siste posten fra egen pc på flere måneder. At jeg sitter her å skriver litt blir vell egentlig litt feil med tanke på at vi trenger alle de 30 timene. Rommet vårt er mildt sagt bombet og pakkene til Norge er ikke sendt enda. Imorgen blir en lang maraton med løping frem og tilbake mellom de siste postene. Et stress som de fleste er kjent med. Her har vi gledet oss til avreise i flere uker, men alikehvell kommer dagen som julekvelden på kjerringa. Men, men. Flyet går klokken 0600 tirsdag morgen og vi skal være med, uansett.

Det her er den siste "bobloggen" på lang tid. Den neste bloggen er en "reiseblogg"!

Noen minner

Når man rydder forstår man hvor mye man har og at andre kunne hatt glede. Jeg har ryddet og tatt backup av PC'en før den skal sendes hjem og da fikk jeg lyst til å dele noen av bildene og minnene jeg har fått gjennom mitt år i Australia

Her er tre andunger som stillte seg opp på rekke og rad i New Zealand. Reiste rundt i New Zealand i tre uker fra 20. november.

Man kan ikke reise rundt i New Zealand uten å tenke på Ringenes Herre. Vi reiste på kryss og tvers av begge øyene og opplevde mange av stedene der historien ble foreviget på film. For de som har sett "To Tårn" så husker man kanskje den fossen der Gollum blir tatt til fange. I filmen er fossen litt høyere. Peter Jackson ville ha den litt mer dramatisk og ble hjulpet av litt digitale effekter. Var et fint sted å hoppe, dog litt kaldt i vannet.




Etter jul la vi ut på roadtrip i Australia. Hele vestkysten skulle tilbakelegges fra Darwin i nord til ankomst i Adelaide i sør, seks uker senere. Her er vi på solnedgangstur på kameler i Broome. Broome ligger omtrent helt nord-vest i Australia.

Dette bildet er av Prins Leonard av Hutt River Province. På 1970 tallet ble han uenig med den Austalske stat om skattespørsmål. Prons Leonard fant et smutthull i loven som gjorde at han kunne erklære landområdet sitt selvstendig. Provinsen er aldri blitt anerkjent av Australia, men har den dag i dag eget postkontor, myntenhet og stempel for pass. Kan nevnes at det også, mot betaling er mulig og bli medlem av provinsens orden. Dette utnyttet jeg meg av, så der Sean Connery kan putte Sir forran navnet sitt kan jeg plassere O.I.O.M etter navnet mitt.
Mathias Grønvoll O.I.O.M., dignity and rank of "Officer of the Illustious Order of Merit". Mer informasjon om Hutt River Province kan finnes her.

Det siste bildet er fra siste etappe tilbake til Adelaide. Der må man kjøre over en strekning som heter 'Nullarbor Plain'. Nullarbor er latin og betyr 'ingen trær'. Strekningen er omtrent 120 mil.

Fiske eller gi fisk?

Et kjent uttrykk sier at hvis man gir en mann fisk så har han mat en dag. Lærer man mannen å fiske har han mat for et liv.

Min gode venn Elin spørte i en liten kommentar om hvilke planer jeg har for høsten. Istedet for å gi et lite svar kun til henne gir jeg svar i plenum slik at alle kan fiske etter den informasjonen de trenger.

Om et par dager reiser vi fra Adelaide. Første del av reiseruten vår fører oss oppover østkysten av Australia. Først Sydney, så de største byen videre nordover. Nøyaktig rute er ikke planlagt, men hodet skal stikkes innom Brisbane, Cairns og Townsville. Sannsynligvis tar vi Brisbane til slutt siden fra der er det enklest å finne fly til Asia.

Asia, som er andre del av reisen, fører oss til Laos og deretter Vietnam. Håper fortsatt å kunne jobbe frivillig i Vietnam.

Verden er liten så derfor avslutter vi Asia-turen vår hos medlemmer av Grønvoll-slekten som er bosatt i Hong Kong. Flyreisen fra Hong Kong til Frankrike er den eneste vi har kjøpt og betalt så langt. Her skal vi bli i en liten uke.

Som sagt går flyet vårt til Frankrike. Her skal vi besøke ei venninne av Tina som hun ble kjent med første semester her nede. Jeg har også møtt henne, og føler meg som en venn, men det er hovedsaklig Tina's første Australske venn. Amy, som hun heter flyttet til Frankrike et par måneder etter at jeg ankom. Der bor hun sammen med sin franske kjæreste. Omtrent en uke skal tilbringes i den lille byen Colmar, utenfor Strausberg i Frankrike.

Siste etappe er hjem til Norge og Fredrikstad. Foten blir trygt plassert hjemme hos opphavet i midten av oktober.

Hvor lenge jeg blir værende her er usikkert, men det som er klart er at jeg har søkt på skole i Bergen og vet jeg kommer inn. Dermed må nesen rettes mot vest slik at jeg er på plass i god tid før eksamen. En til to uker kan være et passende tidsrom i Fredrikstad.

Det korte svaret er altså at fra høsten av, når jeg til slutt kommer tilbake til Norge, så vil jeg være bosatt i Bergen. Hvor lenge inn i fremtiden vet jeg ikke, men jeg vil gjøre meg ferdig med skole i Bergen. Samtidig påstår Tina at hun har dobbel stemmerett siden hun er fra Bergen. Det blir fort et par år ihvertfall.

Ser på slutten her nå at det her var nærmere en stor fisk som ble gitt ut, enn en fiskestang og kunnskap om fisking. Tanken var at det skulle være en liten, tynn, rød hyssing gjennom det hele, men det gikk visst ikke den gangen her. Føler at slutten ble ikke som planlagt og at veien ble til mens jeg gikk. Det er jo uansett mye mer riktig med tanke på den tiden jeg har forran meg.

Ett år i Australia

I dag er det ett år siden jeg landet i Adelaide, vell vitende om at det var veldig lenge til neste gang jeg skulle få se Norge igjen. Dette blir en slags mimre-blogg for det året som har gått.

Lørdag 5. juli 2008, klokken 09:40 lokal tid, lander vi i Adelaide. Reisen fra andre siden av jorden hadde tatt et og et halvt dørgn.

De første ukene bodde vi, jeg og Tina, hos Amy, ei venninne av Tina. Tina og Amy hadde blitt gode venner det første semesteret Tina var her nede. Amy har flyttet til Frankrike og det er hun vi skal besøke på vei hjem.

Etter en drøy uke med visninger rundt om i Adelaide fant vi vårt første bopel. Et ganske stort rom i et tre-roms hus sammen med et Australsk par og en hund, Baja. Clay og Jenny, som paret het, var noen år eldre enn oss, men spesielt Clay var ung til sinns.

I hvert semester er et en to ukers ferie sånn omtrent midt på. Rett i forkant hadde vi gjort våres første store innkjøp, en 1980-modell Mitsibushi L300. Gammel traver av en kassebil. Første del av ferien ble brukt til å strippe den, lakkere den og sette den sammen. Andre del ble brukt til en kort roadtrip til Kangaroo Island, en liten øy et par timer fra Adelaide.

Før semesteret ble ferdig hadde vi gjort vårt neste, store ervervelse, en Suzuki TU250X. Jeg hadde tatt motorsykkel-lappen i Australia og nå var det klart for korte dagsturer rundt omkring i nærområdet. Det er begrenset hvor langt man kommer med 250 kubikk, men på grunn av regler var det det vi måtte kjøpe.

Etter siste eksamen det semesteret vendte vi nesen mot treukers ferie på New Zealand. Kiwi experience, en turbuss, skulle ta oss med på både nord- og sør-øya. Kort forkalt ble disse ukene fyllt av fallskjerm-hopping, padling, rafting, hule-turer, festing og annen morro. Kan også nevne at jeg har hoppet i den fossen der 'Gollum' blir tatt til fange i filmen 'To tårn'...

Tilbake i Adelaide var det klart for julefeiring på, for oss, utradisjonellt vis. Vi feiret sammen med det Australske paret vi bodde sammen med og familien hennes. Før vi dro til New Zealand fikk vi vite at hun var gravid og nå begynnte magen virkelig å syntes. I løpet av julen fant jeg ut en viktig ting om meg selv; snø er en viktig del av meg. Uten familien gikk greit, men savnet av snøen og dermed julefølelsen var overraskende tungt. Som en liten trøst fikk jeg se 5 minutter av 'Tre nøtter til Askepott' på webcam fra familien som feiret jul i Bodø.

Tredje juladag setter vi oss i bilen, som med tiden av forskjellige grunner har fått tilnavnet 'Skippy', og gjør oss klar for en ny roadtrip. Denne gangen skal vi til Canberra, Australias hovedstad og besøke ei venninne før vi vender nesen mot nyttårsfeiring i Sydney.

Å feire nyttårsfeiring i Sydney er mest på prinsipp. Hvorfor skal man ellers kjøre 300 mil på to dager? Men, uansett, det var moro å få med seg. Nedtelling var på plass fra Sydney Harbour Bridge mens Sydney operahus var i sidesynet.

Allerede morgenen etter, første nyttårsdag, vendte vi nesen mot Adelaide. Som en digresjon her kan det nevnes at nøkkelen i 'Skippy' ikke ville gå rundt mer. Den hadde vært litt kranglete de siste dagene, men nå var det helt stopp. Dette medførte at vi måtte demontere tenningen og starte bilen med en skrutrekker. Takker MacGyver for opplæring gjennom barndommen.

2. Januar var vi tilbake i Adelaide og gjorde oss klar for den, til nå største roadtripen; vestkysten av Australia.

4. januar sitter vi på toget som raser avgårde i stusselige 100 kilometer i timen på tvers av Australia og ankommer Darwin tre dager senere. Her plukket vi opp en WickedCamper, en leiebil som skulle ta oss med ned hele kysten, tilbake til Adelaide.

Et av mine høydepunktene fra denne reisen var når vi så filmen 'Australia' i Broome. Broome er en liten by med bla en gammel severdig kino. En kino so mer identisk med den i filmen 'Australia' for de som har sett denne. Spesielt en av scenene gjorde inntrykk. På det store lerretet ser vi de flyr over landskapet og samtidig kommer det et kraftig vindpust som gir oss luft i håret. 3D- kino til et nytt nivå...

Av andre høydepunkter kan jeg nevne snorkling, kjøring, vandring i fjell, kjøring, vin-smaking og litt kjøring.

Noe av det ikke så hyggelige opplevde vi i Freemantle, en liten by på utsiden av Perth. Etter en rolig kveld gikk jeg og Tina hånd i hånd tilbake til bilen som sto parkert på en stor parkeringsplass midt i sentrum. Vi hadde vært på reaggae-konsert og var enig i at Freemantle var en av de peneste og keseligste byene vi hadde sett så langt på våre reiser. Dette inntrykket holdt helt til vi kom til bilen og kunne fastslå at noen hadde brutt seg inn og tatt litt av hvert.
Litt av hvert inkulderer videokamera, speilrefleks, mobiltelefon og pass...

Samme kveld kjører vi tilbake til Perth hvor WickedCamper har et depo. Etter å ha fått ny bil, siden den gamle manglet lås på skyvedøren, kjører vi tilbake til Freemantle. Dagen etter, når vi er ute og går en tur rundt i Freemantle, er det et nytt innbrudd i bilen. Vi sto på den samme plassen, men mye nærmere allfarvei. I tillegg skjedde det midt på lyse dagen! Denne gangen knuser de vinduet, men får ikke med seg så mye. Det meste er tatt allerede.

To innbrudd i løpet av 3 dager i samme by gjør at vi sier takk for oss. Nesen snus mot småbyene videre sør for Perth, og senere Adelaide.

14. februar var vi tilbake i Adelaide og mandag 16. februar begynte Tina i sin sårt etterlengtede praksis.

I dette semesters mid-semester brake ble det store forandringer på kort tid. Plutselig fant Jenny ut at hun var gravid, selv om magen hadde vokst i åtte måneder, og vi ble kastet ut av leiligheten. Offisielt på grunn av at hun ønsket litt tid alene før babyen kom. En annen teori var at moren til Jenny skulle ha en plass og sove. Clay, hennes mann visste ikke at svigermor og svigerfar skulle komme å bo sammen med dem, men det er jo bare detaljer. Døren står jo alltid på gløtt for en snurpete gammel svigermor med medmenneskelighet som en gammel potet. Skjærer ikke alle svigermødre over en kam her nå, absolutt ikke, men jeg ser ikke bort ifra at det er en grunn for at Jenny ikke har fortalt Clay at hennes mor skal komme. Men, men... Den ene naboen to hus nedenfor kjører firmabil med par-terapi reklame, så det er kanskje håp for dem også.

Etter å ha brukt første del av ferien på å lete etter nytt sted å bo, og etter mange visninger finne et sted, setter vi nesen mot Melbourne. Hovedplanen med den turen her er å kjøre Great Ocean Road tilbake til Adelaide, noe som blir gjennomført med glans. Er man på disse trakter anbefales Great Ocean Road på det sterkeste. Veien frakter deg fra Melbourne mot Adelaide, langs med en kyst-linje som faktisk er 'Great'.

Tilbake i Adelaide går dagene med til skole og planlegging. Hjemreisen nærmer seg og snart forlater vi Adelaide. Klokken 06:00, 14. juli, sitter vi på flyet i til Sydney for et nytt kapittel i reisen vår.

Da har Adelaide vært mitt hjem i 373 dager 21 timer og 20 minutter. Det er nok.

Frihet og giraffer!

Idag er dag 1 e.u. Etter UniSA. To semester er gjennomført og uansett resultat på eksamen er jeg ferdig. Ja, det føles helt greit...

Etter en lang eksamens-periode føler man gjerne et tom-rom etter siste økt. Her var inget unntak. Allerede når jeg leverte oppgaven begynnte jeg å kjenne forkjørelsen komme. Før jeg var kommet hjem begynnte hostingen. Nå er det snufsing for alle penga.

De neste dagene og ukene før avreise fra Adelaide skal brukes til alt det vi har utsatt. Bilen skal selges sammen med alt annet vi ikke vil7kan ha med videre. Reisen skal finpusses og billetter ska bestilles osv.

Kanksje får vi solgt bilen om noen timer allerede. Det kommer noen å ser på den snart.

Selv om den tidligere omtalte forkjørelsen har kommet snikende blir det uansett en liten tur ut idag. Torsdag er det PJ som gjelder, og så godt som alle jeg kjenner i Adelaide kommer dit. Blir sannsynligvis siste gang jeg ser flertallet av de som kommer. Føles litt rart at det faktisk er kommet til en slutt.

Hvis jeg får litt tid til overs de neste dagene vet jeg helt klart hva jeg skal gjøre og oppmuntrer samtidig alle andre til å gjøre det samme. Tegn en giraff! For noen dager fant vi en side på internett der noen venner har inngått et veddemål. Den ene parten har påstått at ved hjelp av internett skal han greie å skaffe en million håndtegnede giraffer innen 2011. Per dags dato betyr det omtrent en giraff i minuttet.

Som sagt, jeg håper alle hjelper til med å tegne giraffer og legger dem ut på internett her.

Forandring fryder!

Selv om det sannsynligvis ikke er en levende sjel som er klar over det, så har jeg gjort en del forandringer på bloggen min. Det er blant annet skiftet adresse fra "mathiasdenrode" til "gronvoll". Følte at dette var en vitkig del av fornyelsen min. Prøve på nytt med blanke ark.

En annen forandring er vell egentlig alt det andre. Alle fargene på siden er forandret, og planen er til og med å legge ut bilder etterhvert.

Vet ikke om det er forandringen som fryder, eller om det er aktiviteten som ligger bak forandringen, som fryder, men forandringen er ihvertfall skjedd. Og det er jo bra at det skjer noe...

Kongen er død. Leve Kongen!

17. januar 1991 sovner Olav V stille inn etter et lengre tids sykeleie. Kronprins Harald hadde fungert som regent siden Kong Olav V's hjerneslag i 1990 og etter et hjerteinfarkt trekker den aldrende Kongen pusten for siste gang.

Historien forteller at Kongens lege forteller budskapet til de ventende i et annet rom ved å uttale: "Kongen er død. Leve Kongen!" Kongen lever videre i Harald den 5.'s skikkelse.

Den 25. juni 2009 går en annen Konge inn i historie-bøkene. Kongen av pop, Michael Jackson, forlater verden i en alder av 50, så alt for ung.

Nok en gang dør en Konge med sin lege ved sin side, bare denne gangen er det så uventet. Michael Jackson kan ikke dø. Michael Jackson er alt for ung til å dø.

Men Kongen er død. Samtidig er han nå mer i live enn på lang tid. Overalt høres musikken hans. Hans karakterisiske dans fyller alle media-kanaler. Kongens ord står sterkere enn på mange år.

Michael Joseph Jackson spiller nå for et publikum som aldri dør, mens vi levende for gleden av hans musikk inn i evigheten.

Kongen er død. Leve Kongen!

Hvil i fred.

Mirakelets tid er ikke forbi!

Gjennom historien har det skjedd mirakler. Mange vil kanskje si at det bare er tilfeldigheter, men det skal vi ikke diskutere nå.

Faktum er at hvis denne bloggen hadde vært et menneske hadde hjertemonitoren (EKG for de avanserte)pepet høyt. For lenge siden. Og det er her mirakelet kommer inn i bildet.

For litt siden leste jeg en artikkel i en nettavis som fortalte om at en gammel dame var blitt lagt i likpose og rullet til kjøling når hun plutselig begynte å røre på seg. Hun var ikke død, hun hadde kanksje bare tatt en pause?

Jeg ligger inne i posen min og sparker. Jeg er ikke død, jeg har bare tatt en pause. En pause lang nok til å bli erklært klinisk død i de fleste sammenhenger, men som det gode ordtak sier at det finnes ingen regel uten unntak.

Visst man leser eldre postre på denne bloggen her så kommer følelsen av déjà vu snikende. Jeg har prøvd å starte på nytt før...

Til slutt vil jeg bare fortelle en kort historie jeg har hørt før i mitt liv, og som kanskje kan sette mine tidligere forsøk i et bedre lys.

Historien handler om en mann i USA. Gjennom nitidig prøving og feiling greier han å lage en sukkerholdig leskedrikk. Det har vært mye arbeid, men nå er den klar for det åpne markedet.

Brusen kommer i butikkene og bærer navnet "1UP". Mannen er entusiastisk og ser for seg en lys fremtid, et nytt liv.

Mottagelsen blir ikke helt som forventet og salget lar vente på seg.

Produktet blir tatt av markedet og tilbake på tegnebrettet. Etter nye tester kommer mannen frem til en ny formel. Denne gangen er det helt klart at det blir suksess!

Navnet blir endret til "2UP", men også denne gangen lar salget vente på seg.

Mannen har viser en ekstrem stå-på-vilje. Han trekker seg tilbake og prøver nye formler, men både "3UP, "4UP" og "5UP" slår liksom ikke helt an.

Etter at mannen hadde brukt nesten alle sparepengene sine på å se "6UP" gå samme vei som de forrige, gav han opp. Han kom aldri til å finne den riktige oppskriften.

Hvis han bare visste hvor nær han var!

Man trenger bare prøve en gang til for å lykkes!