Hva gjør man ikke for å slippe å gjøre noe?

Gjennom min heller korte militære utdannelse var pedagogikk og ledelse et av hovedfagene. På det tidspunktet i livet mitt var ikke teori mitt yndlingsfag, så hva jeg sitter igjen med er kun bruddstykker av en faglig helhet. Jeg ville ut å gå i skogen.

Noe av den kunnskapen som fortsatt sitter på plass er en kort innføring i stress. Stress er et stort emne, men særlig en liten del festet seg. Tanken om at når man skal gjøre noe som egentlig må gjøres, noe som stresser en i hverdagen, er det utrolig hvor morsomt oppvasken blir. Plutselig må det ryddes på rommet. Har den blomsten der fått vann?

Hva denne formen for stress kalles velger jeg å være usagt. I hvilket helhetlig bilde den kan plasseres utelates også. Det eneste jeg vil frem til er at når man tar oppvasken, rydder rommet og vanner potteplanten Lotte før man starter å skrive den oppgaven som har deadline imorgen klokken 08.00, så heter det fakltisk noe. Det er et begrep, og har sin termiologi.

Det samme har det når man velger å skrive blogg istedet for å begynne å lese metode.
Det hjelper å vite at det har et navn. Og at man kanskje ikke er alene?

Komme igang...

Livet går fort for tiden. Litt for fort. Jeg sliter litt med å henge med.

I desember la jeg meg langflat og unnskyldte laber innsats på bloggen.
Nå er det snart på tide å grave seg ned.

Jeg har egentlig ikke lite tid. Må bare lære meg å bruke den!

I natt tapeserte jeg døra mi med visdomsord som kanskje kan få en til å tenke, selv på en dårlig dag. Om dette hjelper kan jeg ikke svare på. Følelsen av å se på veggen er ihvertfall positiv.

Denne bloggen her er blir litt kortere enn vanlig. Man spiller ikke 90 minutter etter langt avbrekk. Kontinuitet er en fin bil, og med tiden håper jeg på å kunne kjøre den.

Avslutter i dag med et sitat fra en kjent, argentinsk medisinstudent.

"Den eneste måten å løse oppgavene på, er å begynne arbeidet. Ved eksempel vise hvordan man gjør. Ikke snakke om hvordan man bør gjøre."


- Ernesto Guevara de la Serna -