Blir dere med ut å tisser?

En ny blog, nye muligheter.
Denne gangen blir bloggen min en scene for aggresjon. Jeg har følelser som må ut. De må deles med omverden.

I løpet av dagen i dag har jeg vært på ny jobb for første gang. Hyggelig kafejobb med hyggelige medarbeidere. Fint. Ferdig med det. Etter kort opplæring dro jeg hjem. Satt på rommet mitt. Prøvde å lese. Skal ikke skryte på meg at så mye fant sin plass, men timene forsvant. Hørte at andre i kollektivet var hjemme. Registrerte ikke hva de gjorde, bare at de eksisterte. Tiden gikk.

På det grunnlag av at jeg er et menneske, et biologisk vesen med tanker, følelser og nødvendigheter. Nødvendigheter i den form at det som kommer inn, skal også ut. Avfallsstoffer skal forlate kroppen, som det heter så fint. Her var det snakk om "bimmelim" for å si det mindre fint.

Gjennom mitt liv vil jeg si at jeg har passert gjennom Freuds anale fase. For de uinvidde i psykologiens fabelaktige verden kan jeg fortelle fort at det her er snakk om menneskers første møte med verden der man er avhengig av å kontrollere seg selv. Pottetrening. Gjennom 22 år er jeg blitt ganske så analt hardfør (metafor!), gjerne med tanke på speiderleir med motbydelige toaletter, sett fra en liten gutts øyne.

Som dere sikkert da skjønner så måtte jeg faktisk på do når jeg beveget meg mot toalettet. Forbauselsen ble da svært stor når det sto en stor rød lapp på dodøren. Sitat:"IKKE ET SKRITT LENGER! Badgulvet er malt! Kanskje en ide å låne doen på kinoen?"Sitat slutt. Det skal sies at kinoen er nabobygget, men overraskelsen var ikke mindre av den grunn! På godt norsk; Hva i faen er det her for noe??

Ei av jentene hadde malt gulvet på badet. Uten å snakke med noen av de andre. Hun var heldigvis ikke inne akkurat når jeg fant det ut, men var faktisk tøff nok til å komme hjem litt senere. Ydmykheten var skuffende liten. Så dro hun for å sove hos kjæresten. Fire single personer satt igjen i en leilighet uten toalett og dusj. I løpet av kvelden ble det et besøk til både kinoen og pizzaen på hjørnet. Snart kan jeg sikkert se tilbake på dette med humor og glede. Snart. Ikke nå.

Men jeg får avslutte med noen tanker til Monty Pyton, der de synger; Always look on the bright side of life. Når jeg flyttet inn i kollektiv ønsket at jeg skulle kunne være sosial med de jeg skulle bo sammen med. At muligheten var til stede for at vi kunne dra impulsivt ut på kvelden å finne på noe sammen. I kveld opplevde jeg dette. Klokken 2345 dro vi fulltallig ut for å finne et åpent toalett. Eller. Fulltallig minus en person som maler. Og har kjæreste.

Er deilig å få snakke om det. Er ofte det som skal til. Nå er det natta. Håper gulvet har tørka til i morgen. Jeg må på do.