Snurre og surre

Oppdatering paa bloggen har gaatt lit tregt til tider, men det er bare for aa tilpasse den lokale levemaaten. Som jeg skrev i forrige blog; please don't rush.

Naar vi var i Champasak (den byen som var litt vanskelig aa skrive navnet paa) kom vi i prat med en lokal ung man som jobbet i turistinfoen. Eller, rettere sagt, Tina kom i prat med han mens jeg tittet pa vaert eneste bilde og leste alt de hadde om templene i omraadet. Ikke alle deler alle interesser til samme nivaa.

Ihvertfal, denne personen i infoen fortalte om sticky rice. Sticky rice er saavidt meg bekjent vanlig ris, men det tar veeeeldig lang tid aa lage og etter at man har spist det blir man lit daff... I Laos er sticky rice mye mer vanlig enn steamed ris. Foeler at jeg kan se et moenster.

Men, uansett. Siden sist mail har vi bla tilbragt flere dager i Savannakhet, i Laos. Hvem som leser paa den blogen her (om noen..) vet jeg ikke siden nesten ingen kommenterer (bitter undertone, men med smil), men derfor vet jeg heller ikke hvor de forskjelige kommer fra. Det jeg skal fram til er at jeg kunne se en liten likhet melom Savannakhet og Fredrikstad. Hvis man staar omtrent paa tollbodplassen og ser over mot Gamlebyen ser man over Glomma med Isegran i hoeyre sidesyn. I Savannakhet kan man gaa langs med Mekong, ta en oel paa promenaden, se over Mekong River til Thailand med en liten oey(vet ikke hva det heter) i sidesynet. Kjente en liten klump hjemlengsel... Og naa som jeg skriver kommer den igjen.

Fra Savannakhet kjoerte vi buss i omtrent 10 timer til Hue (med apostrof, men hvem vet hvor den er..) i Vietnam. Hue hadde ogsaa en Gamleby aa by paa, akkurat slik som Fredrikstad, men uten sammenligning foroevrig. Hadde et par rolige netter og hentet nye krefter. Naar vi ankom Hue foelte jeg at vi hadde tatt et kjempesteg naermere Norge. Litt rart med tanke paa at vi kjoerte oestover, men samtidig er det her siste stooore land foer vi er hjemme. Ja, det er fortsatt lenge til men vi er ferdig med to stoore etapper. Australia og Laos.

Naa befinner vi oss i en liten by litt lengre soer, i Hoi An. Vi er begge enig om at det er mye mere penger i omloep i Vietnam enn i Laos. De to byene vi har vaert i saa lang har begge hatt nesten vestlige trekk, sammenlignet med Laos, og vi bor naa paa vaart foerste sted med basseng. Det er kun 6 meter langt, men et langt steg i vestlig retning. Stedet vi bor har gratis internett, noe som kanskje kommer til syne i lengden av den bloggen her, men som ogsaa kommer til stor hjelp i kommende oppgaveskriving.

For aa finansiere deler av den reisen her har jeg elsk/hat forhold til min venn Laanekassen. Laanekassen forventer at man studerer, og det er akkurat det jeg gjoer. Jeg tar fag paa UiB, og i et av fagene er det en obligatorisk oppgave som skal leveres om en uke. Oppgaven ble lastet ned for noen timer siden og tankene har begynnt aa snurre. Det skal kun vaere 500-700 ord saa forhaapentligvis snurrer jeg meg ikke helt bort. Skal ikke nekte for at denne oppgaven kan vaere en bidragsyter til lengden av blogen. Snurre og surre er to ganske saa like ord.

Please Don't Rush

Den lange hjemreisen vaar har naa foert oss til Vientiane, hovedstaden i Laos. Faktisk har vi allerede vaert her i fire netter og tar bussen videre til Pakse senere idag.

Dagene i Vientiane har vaert rolige. Det offisielle navnet paa Laos er Lao PDR, og det spoekes ofte med at PDR staar for 'Please Don't Rush'. Sightseeingen har vaert tilpasset dette tempoet.

En ting som kommer bedre frem i Vientiane enn i Luang Prabang er at franskmennene satt med makten i en periode. Hva er vel mer naturlig enn aa lage en liten kopi av triumsbuen midt i soeroest-Asia?

(her skal det vaere et bilde, men internettet foelger samme motto... 'Please Don't Rush'...)

Naar man snakker om templer er det et som staar frem som det stoerste. Angkor Wat i naerheten av Siem Raap. For det geografisk interesserte kan det nevnes at Siem Raap er i Cambodia, og der er jo ikke jeg. Jeg er i Laos, saa da faar jeg noeye meg med lillebroren for denne gang. Tempelet var en del av samme rike, men er ikke like stort. Det er dette vi skal besoeke naa snart, i Pakse.

Siden jeg er en aerlig figur (innimellom) kan det nevnes at tempelet egentlig er i en liten by utenfor Pakse, men det navnet er saa vanskelig aa skrive...

Beste hilsen fra Laos

PS: Naar jeg var i Luang Prabang red jeg en 45 aar gammel dame. Jeg tror hun likte det for hun viftet med oerene. Smaapraten ble saa som saa siden hun bare kunne Lao og elefentsk, men hun fikk litt bananer og alle var glade.

PS2: Paa timeanddate.com staar det at der er 'extremely hot' i Vientiane. Er cirka 41 grader. Kanskje ikke saa rart med PDR som motto?

Minner for livet

Be en person ramse opp de fem stoerste begivenhetene i sitt liv, og uten aa site med fakta foeler jeg at materialistiske hoydepunkter kan ta seg en bolle.

Ja, naar man faar den foerste loenningen i droemmejobben foeler man gjerne en tilfredshet, og nekter ikke for at jeg ser fram til den dagen, men naar den opp til topp fem? Er det den dagen du faar akkurat det du oensker deg du er lykkeligst?

Idag landet vi i Luang Prabang i Laos. En ny verden og en ny kultur som slaar imot deg. Flyplassen besto av ett hus. Vi hadde tre nestenulykker, sett med norske oeyne, med taxien fra flyplassen til hotellet. Etter at vi hadde fyllt magen med litt mat fant vi en trapp. En lang trapp som foerte oss langt opp i fjellet med utsikt utover hele omraadet. Paa toppen mistet jeg pusten. Ikke av trappen, men av utsikten...

"Its not every breath you take, its every moment that takes your breath away..."

Litt som gratis sjokolade

Innimellom hente det at det ble noen lange dager paa universitetet i Adelaide. Dette var selvfeolgelig fordi det var saa morsomt aa leke med de andre studentene paa campus og absolutt ikke fordi det var en oppgave som skulle inn dagen etterpaa. Selvfoelgelig.

Rundt omkring paa UniSA campus er det strategisk plassert sjokolademaskiner av den skikkelige sorten. Den typen der all sjokoladen er plassert bak en glassvegg, akkurat som inne i et akvarium. Man legger paa penger og bestemmer type sjokolade med et valg av bokstaver og tall. Bokstav 'F' for den sjette hyllen og tall '3' for den tredje sjokoladen paa den hyllen. Nar man trykker paa den tall-og-bokstav-kombinasjonen man vil ha saa snurrer noe rundt og sjokoladen detter ned til aapningen, og her ligger spenningen; man maa velge den sjokoladen som gir mest sannsynlighet for at det faller ned en ekstra! En som man ikke betaler for og som smaker mye bedre enn alle de andre!

Jeg fikk gratis sjokolade en gang i loepet av studietiden i Adelaide.

Naa sitter jeg i Brisbane. Hostellet vi bor paa er maa vaere et av de billigste i byen, og kvaliteten er deretter. Man faar ikke hva som helst for 17 australske dollar natten (omtrent 85 kroner)! Derfor sitter jeg paa internett paa nabo-hostellet...

Byen Brisbane er fin. Rett og slett. Mye moderne, noe gammelt, en daesj historie, ikke saa altfor som skjer paa engang, men alt i alt fint. Brisbane er en by jeg kunne tenke meg aa komme tilbake til, til og med anbefale studier i, og jeg foeler at jeg vet litt hva jeg snakker om.

I dag sendte jeg et postkort med et kart over Australia til Norge. Paa kartetvar de fleste storre byene var plassert. Sydney og Melbourne er jo en selvfoelge, men ogsaa mer ukjentre steder som Albany og Esperance var med. Planen var aa markere hvor jeg har vaert, men resultatet ble det motsatte. Jeg markerte tre steder paa fastlandet og satt en ring rundt Tasmania. De tre metropolene vi har hoppet over er Newcastle, Rockhampton og Wyndham. Man rekker ikke over alt.

Vi har opplevd mye, men har ogsaa mye aa se fram til. Imorgen flytter vi til et nytt hostell, et forhaapentligvis uten mus. Paa torssdag sier vi adjoe til Australia og vender nesen til Laos. En ny verden full av nye muligheter.

Na begynner sjokoladefoelelsen aa gi seg. Jeg har som sagt sittet paa internett hos nabo-hostellet og har nesten opplevd sjokoladesmak paa tungen. Jeg kjoepte et kort som gav meg en time internett. Naar timen var ferdig, og jeg ikke var halv-ferdig, lukket explorer seg og jeg reiste meg for aa kjoepe nytt kort. Naar jeg gaar mot kort-mannen ser jeg at pc'en ikke skrur seg av som den skal. Jeg har fatt to sjokolader. Jeg har faatt ekstra internett som varer evig! Naa har jeg sittet her i to ekstra timer med sjokoladefoelelse pg internett og innsett at det er utrolig hva en blir lei.

Jeg tror spenningen om aa kanskje faa en ekstra sjokolade er en bedre opplevelse enn aa faktisk faa en, selv om det kan smake godt.

Cairns - En kjedelig action-film

Selv de mest spennede filmer inneholder scener som kan utelukkes, eller bedre, erstattes av andre.

Naa er vi i Cairns. Egentlig et spennende sted med mange mulige aktiviteter, men ingenting som faller i smak. For aa viderefoere film-metaforen saa sitter hovedpersonen naa i en skyttergrav og spiser frokost. Det er masse som skjer rundt han eller henne, men selve handlingen for oyeblikket er redusert til valget mellom corn flakes eller det litt sunnere all-braun-tingen, som egentlig ikke smaker noe godt, men som blir spiselig med litt syltetoy.

Misforstaa meg rett; vi mistrives ikke, men for oyeblikket befinner vi oss i Cairns. Det er det. I perioden mellom dette og forrige innlegg har vi vaert paa seiltur paa Whitsundays, hatt et par-tre avslappende dager paa Magnetic Island og tilbragt tid med vaar gode venn Aksel i Townsville.

Det er spesielt det siste punktet som burde vart lengre. Pga utloep av student-kort og derfor dyrere tog-reise ble utreisen fra Townsville til Cairns fremskyndt. I etterkant kan kan jeg si at dette var feil avgjorelse. Tiden i Townsville, og omkringliggende omraader var blant den beste i Australia, men naa er vi i Cairns.

Jeg maa nok engang understreke at vi ikke mistrives, det var bare bedre i Townsville og vi reiste videre paa feil grunnlag. Cairns er som vi fryktet: en by full av backpackere og fungerer som en pit-stop. Byen i seg selv ble sett paa som doed helt frem til sent 60-tall. Foerst da kom man paa at man kunne utnytte omraadene rundt til turisme mm. Inne i byen fester man foer man reiser ut paa en eller annen ekskursjon dagen etter. Det er mange turer med og uten overnatting til baade krokodilleparker, regnskog og korallrev og velge mellom. Men, som nevnt tidligere, det er laget for turisme og prisen blir selvfolgelig deretter. "Betal sjelen og bli med paa baattur til revet med 300 andre og tilbring en nydelig dag i koe".

Det hele koker ned til at i Cairns kan man bruke mye penger. Vi sparer oss heller til Asia der vi kan faa det billigere og bedre. Cairns er en by vi forlater om to dager (06:00, 6. august) og jeg kommer ikke tilbake foer jeg har altfor mye penger og overhodet ikke vet hva jeg skal bruke dem paa. Her er utvalget stort, men flertallet er turistfeller.

Dette ble en litt negativ blogg og det var overhodet ikke meningen. Vil trekke frem tiden vi hadde i Townsville-omraadet for aa fa en positiv avslutning paa det hele.

Nar vi ankom Townville reiste vi direkte videre til Airlie Beach. Dagen etter var vi booket inn pa en seilbaat som tok oss med paa en tur rundt mellom oeyene og strendene i omraadet. Dette omraadet, som heter Whitsundays, bestaar av 74 smaa og store oeyer der noen av strendene er som hentet ut av eventyr.

Vi tilbragte to netter paa baaten og hadde en veldig sosial og fin tur. To av de vi moette paa baaten, Xav(ier) og Ash(ley) henger vi fortsatt sammen med i Cairns.

Tilbake i Townsville moette vi vaar venn Aksel og sammen med noen av hans venner dro vi til Magnetic Island, en 20 minutters fergetur fra Townsville. Aksle og gjengen ble en natt, men jeg og Tina moette opp med nevnte Xav og Ash og tilbragte ytterligere to netter paa oeya.

Naar vi kom tilbake til Townsville slappet vi av som Aksels gjester i tre dager. Townsville er ikke verdens navle, men absolutt et sted jeg kunne tenke meg aa studere i ett semester. Rolig og studentvennlig med et deilig klima.

Om noen dager reiser vi som sagt videre til Brisbane. Forhaapentligvis er hovedrollen i filmen vaar ferdig med aa spise frokost. Om valget ble corn flakes eller all-braun vites ikke, men helten er klar for nye utfordringer. Om det blir en hesblesende biljaktscene tviler jeg paa, men jeg haaper ihverfall vi kommer oss opp av skyttergraven og finner litt mer action.

Stor hilsen fra down under!

PS: Vet at Tina sitter paa en pc rett ved og skriver paa sin blog. Har ikke lest det enda, men resultatet kan leses her.

Couchsurfing

Foerste stopp paa reisen oppover ostkysten blir gjort i Sydney. Den storste byen i Australia og en av de mest kjente pa hele planeten. Det skrytes jevnlig, av australere, av hvor mange som onsekr aa besoke denne byen og oppleve hva den har aa by paa.

For oss var det ikke bare byen i seg selv om var spennende, men ogsaa hvordan vi skulle bo. For forste gang skulle vi 'couchsurfe' - surfe paa sofa. I tre neter har vi sovet paa et gjesterom i huset til Joe. Joe er en totalt fremmed som vi motte gjennom couchsurfing.org, som tok oss inn i sitt hus og som naa er vaar venn.

Paa toppen av det hele har vi faat lov til aa bo hos Joe hele tiden vi skal vare i Sydney. En hel uke, altsaa til neste tirsdag.

Couchsurfing anbefales paa det sterkeste til alle de reiselystne der ute!

Beklager kebab-norsken, men jeg er lat og har daarlig tid, sa da blir det sann. Far prove aa gjore det bedre en annen gang... ;)

Nedtelling

Nå er det under 30 timer til vi sitter på flyet på vei bort fra Adelaide og dette er den siste posten fra egen pc på flere måneder. At jeg sitter her å skriver litt blir vell egentlig litt feil med tanke på at vi trenger alle de 30 timene. Rommet vårt er mildt sagt bombet og pakkene til Norge er ikke sendt enda. Imorgen blir en lang maraton med løping frem og tilbake mellom de siste postene. Et stress som de fleste er kjent med. Her har vi gledet oss til avreise i flere uker, men alikehvell kommer dagen som julekvelden på kjerringa. Men, men. Flyet går klokken 0600 tirsdag morgen og vi skal være med, uansett.

Det her er den siste "bobloggen" på lang tid. Den neste bloggen er en "reiseblogg"!