Couchsurfing

Foerste stopp paa reisen oppover ostkysten blir gjort i Sydney. Den storste byen i Australia og en av de mest kjente pa hele planeten. Det skrytes jevnlig, av australere, av hvor mange som onsekr aa besoke denne byen og oppleve hva den har aa by paa.

For oss var det ikke bare byen i seg selv om var spennende, men ogsaa hvordan vi skulle bo. For forste gang skulle vi 'couchsurfe' - surfe paa sofa. I tre neter har vi sovet paa et gjesterom i huset til Joe. Joe er en totalt fremmed som vi motte gjennom couchsurfing.org, som tok oss inn i sitt hus og som naa er vaar venn.

Paa toppen av det hele har vi faat lov til aa bo hos Joe hele tiden vi skal vare i Sydney. En hel uke, altsaa til neste tirsdag.

Couchsurfing anbefales paa det sterkeste til alle de reiselystne der ute!

Beklager kebab-norsken, men jeg er lat og har daarlig tid, sa da blir det sann. Far prove aa gjore det bedre en annen gang... ;)

Nedtelling

Nå er det under 30 timer til vi sitter på flyet på vei bort fra Adelaide og dette er den siste posten fra egen pc på flere måneder. At jeg sitter her å skriver litt blir vell egentlig litt feil med tanke på at vi trenger alle de 30 timene. Rommet vårt er mildt sagt bombet og pakkene til Norge er ikke sendt enda. Imorgen blir en lang maraton med løping frem og tilbake mellom de siste postene. Et stress som de fleste er kjent med. Her har vi gledet oss til avreise i flere uker, men alikehvell kommer dagen som julekvelden på kjerringa. Men, men. Flyet går klokken 0600 tirsdag morgen og vi skal være med, uansett.

Det her er den siste "bobloggen" på lang tid. Den neste bloggen er en "reiseblogg"!

Noen minner

Når man rydder forstår man hvor mye man har og at andre kunne hatt glede. Jeg har ryddet og tatt backup av PC'en før den skal sendes hjem og da fikk jeg lyst til å dele noen av bildene og minnene jeg har fått gjennom mitt år i Australia

Her er tre andunger som stillte seg opp på rekke og rad i New Zealand. Reiste rundt i New Zealand i tre uker fra 20. november.

Man kan ikke reise rundt i New Zealand uten å tenke på Ringenes Herre. Vi reiste på kryss og tvers av begge øyene og opplevde mange av stedene der historien ble foreviget på film. For de som har sett "To Tårn" så husker man kanskje den fossen der Gollum blir tatt til fange. I filmen er fossen litt høyere. Peter Jackson ville ha den litt mer dramatisk og ble hjulpet av litt digitale effekter. Var et fint sted å hoppe, dog litt kaldt i vannet.




Etter jul la vi ut på roadtrip i Australia. Hele vestkysten skulle tilbakelegges fra Darwin i nord til ankomst i Adelaide i sør, seks uker senere. Her er vi på solnedgangstur på kameler i Broome. Broome ligger omtrent helt nord-vest i Australia.

Dette bildet er av Prins Leonard av Hutt River Province. På 1970 tallet ble han uenig med den Austalske stat om skattespørsmål. Prons Leonard fant et smutthull i loven som gjorde at han kunne erklære landområdet sitt selvstendig. Provinsen er aldri blitt anerkjent av Australia, men har den dag i dag eget postkontor, myntenhet og stempel for pass. Kan nevnes at det også, mot betaling er mulig og bli medlem av provinsens orden. Dette utnyttet jeg meg av, så der Sean Connery kan putte Sir forran navnet sitt kan jeg plassere O.I.O.M etter navnet mitt.
Mathias Grønvoll O.I.O.M., dignity and rank of "Officer of the Illustious Order of Merit". Mer informasjon om Hutt River Province kan finnes her.

Det siste bildet er fra siste etappe tilbake til Adelaide. Der må man kjøre over en strekning som heter 'Nullarbor Plain'. Nullarbor er latin og betyr 'ingen trær'. Strekningen er omtrent 120 mil.

Fiske eller gi fisk?

Et kjent uttrykk sier at hvis man gir en mann fisk så har han mat en dag. Lærer man mannen å fiske har han mat for et liv.

Min gode venn Elin spørte i en liten kommentar om hvilke planer jeg har for høsten. Istedet for å gi et lite svar kun til henne gir jeg svar i plenum slik at alle kan fiske etter den informasjonen de trenger.

Om et par dager reiser vi fra Adelaide. Første del av reiseruten vår fører oss oppover østkysten av Australia. Først Sydney, så de største byen videre nordover. Nøyaktig rute er ikke planlagt, men hodet skal stikkes innom Brisbane, Cairns og Townsville. Sannsynligvis tar vi Brisbane til slutt siden fra der er det enklest å finne fly til Asia.

Asia, som er andre del av reisen, fører oss til Laos og deretter Vietnam. Håper fortsatt å kunne jobbe frivillig i Vietnam.

Verden er liten så derfor avslutter vi Asia-turen vår hos medlemmer av Grønvoll-slekten som er bosatt i Hong Kong. Flyreisen fra Hong Kong til Frankrike er den eneste vi har kjøpt og betalt så langt. Her skal vi bli i en liten uke.

Som sagt går flyet vårt til Frankrike. Her skal vi besøke ei venninne av Tina som hun ble kjent med første semester her nede. Jeg har også møtt henne, og føler meg som en venn, men det er hovedsaklig Tina's første Australske venn. Amy, som hun heter flyttet til Frankrike et par måneder etter at jeg ankom. Der bor hun sammen med sin franske kjæreste. Omtrent en uke skal tilbringes i den lille byen Colmar, utenfor Strausberg i Frankrike.

Siste etappe er hjem til Norge og Fredrikstad. Foten blir trygt plassert hjemme hos opphavet i midten av oktober.

Hvor lenge jeg blir værende her er usikkert, men det som er klart er at jeg har søkt på skole i Bergen og vet jeg kommer inn. Dermed må nesen rettes mot vest slik at jeg er på plass i god tid før eksamen. En til to uker kan være et passende tidsrom i Fredrikstad.

Det korte svaret er altså at fra høsten av, når jeg til slutt kommer tilbake til Norge, så vil jeg være bosatt i Bergen. Hvor lenge inn i fremtiden vet jeg ikke, men jeg vil gjøre meg ferdig med skole i Bergen. Samtidig påstår Tina at hun har dobbel stemmerett siden hun er fra Bergen. Det blir fort et par år ihvertfall.

Ser på slutten her nå at det her var nærmere en stor fisk som ble gitt ut, enn en fiskestang og kunnskap om fisking. Tanken var at det skulle være en liten, tynn, rød hyssing gjennom det hele, men det gikk visst ikke den gangen her. Føler at slutten ble ikke som planlagt og at veien ble til mens jeg gikk. Det er jo uansett mye mer riktig med tanke på den tiden jeg har forran meg.

Ett år i Australia

I dag er det ett år siden jeg landet i Adelaide, vell vitende om at det var veldig lenge til neste gang jeg skulle få se Norge igjen. Dette blir en slags mimre-blogg for det året som har gått.

Lørdag 5. juli 2008, klokken 09:40 lokal tid, lander vi i Adelaide. Reisen fra andre siden av jorden hadde tatt et og et halvt dørgn.

De første ukene bodde vi, jeg og Tina, hos Amy, ei venninne av Tina. Tina og Amy hadde blitt gode venner det første semesteret Tina var her nede. Amy har flyttet til Frankrike og det er hun vi skal besøke på vei hjem.

Etter en drøy uke med visninger rundt om i Adelaide fant vi vårt første bopel. Et ganske stort rom i et tre-roms hus sammen med et Australsk par og en hund, Baja. Clay og Jenny, som paret het, var noen år eldre enn oss, men spesielt Clay var ung til sinns.

I hvert semester er et en to ukers ferie sånn omtrent midt på. Rett i forkant hadde vi gjort våres første store innkjøp, en 1980-modell Mitsibushi L300. Gammel traver av en kassebil. Første del av ferien ble brukt til å strippe den, lakkere den og sette den sammen. Andre del ble brukt til en kort roadtrip til Kangaroo Island, en liten øy et par timer fra Adelaide.

Før semesteret ble ferdig hadde vi gjort vårt neste, store ervervelse, en Suzuki TU250X. Jeg hadde tatt motorsykkel-lappen i Australia og nå var det klart for korte dagsturer rundt omkring i nærområdet. Det er begrenset hvor langt man kommer med 250 kubikk, men på grunn av regler var det det vi måtte kjøpe.

Etter siste eksamen det semesteret vendte vi nesen mot treukers ferie på New Zealand. Kiwi experience, en turbuss, skulle ta oss med på både nord- og sør-øya. Kort forkalt ble disse ukene fyllt av fallskjerm-hopping, padling, rafting, hule-turer, festing og annen morro. Kan også nevne at jeg har hoppet i den fossen der 'Gollum' blir tatt til fange i filmen 'To tårn'...

Tilbake i Adelaide var det klart for julefeiring på, for oss, utradisjonellt vis. Vi feiret sammen med det Australske paret vi bodde sammen med og familien hennes. Før vi dro til New Zealand fikk vi vite at hun var gravid og nå begynnte magen virkelig å syntes. I løpet av julen fant jeg ut en viktig ting om meg selv; snø er en viktig del av meg. Uten familien gikk greit, men savnet av snøen og dermed julefølelsen var overraskende tungt. Som en liten trøst fikk jeg se 5 minutter av 'Tre nøtter til Askepott' på webcam fra familien som feiret jul i Bodø.

Tredje juladag setter vi oss i bilen, som med tiden av forskjellige grunner har fått tilnavnet 'Skippy', og gjør oss klar for en ny roadtrip. Denne gangen skal vi til Canberra, Australias hovedstad og besøke ei venninne før vi vender nesen mot nyttårsfeiring i Sydney.

Å feire nyttårsfeiring i Sydney er mest på prinsipp. Hvorfor skal man ellers kjøre 300 mil på to dager? Men, uansett, det var moro å få med seg. Nedtelling var på plass fra Sydney Harbour Bridge mens Sydney operahus var i sidesynet.

Allerede morgenen etter, første nyttårsdag, vendte vi nesen mot Adelaide. Som en digresjon her kan det nevnes at nøkkelen i 'Skippy' ikke ville gå rundt mer. Den hadde vært litt kranglete de siste dagene, men nå var det helt stopp. Dette medførte at vi måtte demontere tenningen og starte bilen med en skrutrekker. Takker MacGyver for opplæring gjennom barndommen.

2. Januar var vi tilbake i Adelaide og gjorde oss klar for den, til nå største roadtripen; vestkysten av Australia.

4. januar sitter vi på toget som raser avgårde i stusselige 100 kilometer i timen på tvers av Australia og ankommer Darwin tre dager senere. Her plukket vi opp en WickedCamper, en leiebil som skulle ta oss med ned hele kysten, tilbake til Adelaide.

Et av mine høydepunktene fra denne reisen var når vi så filmen 'Australia' i Broome. Broome er en liten by med bla en gammel severdig kino. En kino so mer identisk med den i filmen 'Australia' for de som har sett denne. Spesielt en av scenene gjorde inntrykk. På det store lerretet ser vi de flyr over landskapet og samtidig kommer det et kraftig vindpust som gir oss luft i håret. 3D- kino til et nytt nivå...

Av andre høydepunkter kan jeg nevne snorkling, kjøring, vandring i fjell, kjøring, vin-smaking og litt kjøring.

Noe av det ikke så hyggelige opplevde vi i Freemantle, en liten by på utsiden av Perth. Etter en rolig kveld gikk jeg og Tina hånd i hånd tilbake til bilen som sto parkert på en stor parkeringsplass midt i sentrum. Vi hadde vært på reaggae-konsert og var enig i at Freemantle var en av de peneste og keseligste byene vi hadde sett så langt på våre reiser. Dette inntrykket holdt helt til vi kom til bilen og kunne fastslå at noen hadde brutt seg inn og tatt litt av hvert.
Litt av hvert inkulderer videokamera, speilrefleks, mobiltelefon og pass...

Samme kveld kjører vi tilbake til Perth hvor WickedCamper har et depo. Etter å ha fått ny bil, siden den gamle manglet lås på skyvedøren, kjører vi tilbake til Freemantle. Dagen etter, når vi er ute og går en tur rundt i Freemantle, er det et nytt innbrudd i bilen. Vi sto på den samme plassen, men mye nærmere allfarvei. I tillegg skjedde det midt på lyse dagen! Denne gangen knuser de vinduet, men får ikke med seg så mye. Det meste er tatt allerede.

To innbrudd i løpet av 3 dager i samme by gjør at vi sier takk for oss. Nesen snus mot småbyene videre sør for Perth, og senere Adelaide.

14. februar var vi tilbake i Adelaide og mandag 16. februar begynte Tina i sin sårt etterlengtede praksis.

I dette semesters mid-semester brake ble det store forandringer på kort tid. Plutselig fant Jenny ut at hun var gravid, selv om magen hadde vokst i åtte måneder, og vi ble kastet ut av leiligheten. Offisielt på grunn av at hun ønsket litt tid alene før babyen kom. En annen teori var at moren til Jenny skulle ha en plass og sove. Clay, hennes mann visste ikke at svigermor og svigerfar skulle komme å bo sammen med dem, men det er jo bare detaljer. Døren står jo alltid på gløtt for en snurpete gammel svigermor med medmenneskelighet som en gammel potet. Skjærer ikke alle svigermødre over en kam her nå, absolutt ikke, men jeg ser ikke bort ifra at det er en grunn for at Jenny ikke har fortalt Clay at hennes mor skal komme. Men, men... Den ene naboen to hus nedenfor kjører firmabil med par-terapi reklame, så det er kanskje håp for dem også.

Etter å ha brukt første del av ferien på å lete etter nytt sted å bo, og etter mange visninger finne et sted, setter vi nesen mot Melbourne. Hovedplanen med den turen her er å kjøre Great Ocean Road tilbake til Adelaide, noe som blir gjennomført med glans. Er man på disse trakter anbefales Great Ocean Road på det sterkeste. Veien frakter deg fra Melbourne mot Adelaide, langs med en kyst-linje som faktisk er 'Great'.

Tilbake i Adelaide går dagene med til skole og planlegging. Hjemreisen nærmer seg og snart forlater vi Adelaide. Klokken 06:00, 14. juli, sitter vi på flyet i til Sydney for et nytt kapittel i reisen vår.

Da har Adelaide vært mitt hjem i 373 dager 21 timer og 20 minutter. Det er nok.

Frihet og giraffer!

Idag er dag 1 e.u. Etter UniSA. To semester er gjennomført og uansett resultat på eksamen er jeg ferdig. Ja, det føles helt greit...

Etter en lang eksamens-periode føler man gjerne et tom-rom etter siste økt. Her var inget unntak. Allerede når jeg leverte oppgaven begynnte jeg å kjenne forkjørelsen komme. Før jeg var kommet hjem begynnte hostingen. Nå er det snufsing for alle penga.

De neste dagene og ukene før avreise fra Adelaide skal brukes til alt det vi har utsatt. Bilen skal selges sammen med alt annet vi ikke vil7kan ha med videre. Reisen skal finpusses og billetter ska bestilles osv.

Kanksje får vi solgt bilen om noen timer allerede. Det kommer noen å ser på den snart.

Selv om den tidligere omtalte forkjørelsen har kommet snikende blir det uansett en liten tur ut idag. Torsdag er det PJ som gjelder, og så godt som alle jeg kjenner i Adelaide kommer dit. Blir sannsynligvis siste gang jeg ser flertallet av de som kommer. Føles litt rart at det faktisk er kommet til en slutt.

Hvis jeg får litt tid til overs de neste dagene vet jeg helt klart hva jeg skal gjøre og oppmuntrer samtidig alle andre til å gjøre det samme. Tegn en giraff! For noen dager fant vi en side på internett der noen venner har inngått et veddemål. Den ene parten har påstått at ved hjelp av internett skal han greie å skaffe en million håndtegnede giraffer innen 2011. Per dags dato betyr det omtrent en giraff i minuttet.

Som sagt, jeg håper alle hjelper til med å tegne giraffer og legger dem ut på internett her.